PS! I love you!

Har du noen gang opplevd kriblingen i magen? Den gangen du forventningsfullt ventet på at posten skulle bli levert i postkassa utenfor huset.  Kanskje kom det noe i dag? Du hadde jo selv sendt brev for en uke siden? Redselen kom snikende - kanskje det ikke var sendt noe svar på det du skrev?

Så gikk du der da – ventet med klump i magen på et brev som kanskje ikke var skrevet. Drømmen var dette - å få et kjærlighetsbrev. Gå og vente på akkurat det brevet fra den du var spesielt glad i.

Kjærlighetsbrev. Korte, lange, triste, håpefulle, drømmende, spørrende, intense.  Eller brev fra gode venner, din alle beste venninne. Spekket med humor som bare du forsto. Kanskje opplevde du til og med å få brev med sirlig håndskrift, skrevet av en gammel farmor som ville glede akkurat deg på bursdagen din?

Har du tatt vare på alle minnene? Har du også en eske med slike gamle brev? Hensatt i boden eller oppe på loftet? Sammen med gamle skoledagbøker og karakterbøker? En eske med historie, håp, glede og kjærlighetssorg.

Det sies at kjærlighetsbrev ikke lenger er på moten. Vi sender stort sett ikke brev til hverandre lenger. Det meste kan sies uten brevpapir og frimerke. Vi er over i en ny tidsalder. Nå er det mail og sms som gjelder. Hvorfor vente på postbudet som skal frakte frem og tilbake, når alt kan gjøres unna med kjappe tastetrykk? Håndskriften min er ikke pen lenger, jeg er ikke vant til å skrive mye for hånd. Det er stort sett en signatur eller noen blokkbokstaver på en handlelapp innimellom.

Så hvor ble de av? Alle de hyggelige brevene? De du bare sendte for å si noe hyggelig? Postkortene vi sendte hjem fra ferier, og brevvennene vi hadde år etter år? Nå sitter vi der, med mobiler og pc og lager korte meldinger, lange meldinger, triste beskjeder, morsomme bilder og nyttig info.

Jo da, vi husker fortsatt å ta vare på gode venner. Meldinger sendes til snille mødre, gode venninner og nære kolleger. Bursdager huskes, og godt nytt år ønskes, en rask melding på mobilen ivaretar enkel kontakt.

Men hvordan er det på hjemmebane? Husker vi like godt på han som alltid sovner på sofaen eller hun som ofte kjefter litt for mye? Hvilke meldinger sender vi til hverandre? Er kjærlighetsbrevene helt borte?

En rask titt på min egen mobil sier nok om nivået på våre kjærlighetsbrev:

 “Kommer du hjem snart? Jeg må kjøre på fotballkamp – ungene sover”

Og ikke minst: “Vi mangler såpe til oppvaskmaskinen – stopp innom butikken”

I tillegg skal jeg innrømme at jeg gjerne tar en krangel på sms, noe som ikke er spesielt smart. Da er min kjære lur – han gidder ikke å svare. Og da stopper krangelen fort.  Som regel er jeg blid igjen når vi ses. Det vet han også, såpass kjenner vi hverandre.  

Jeg er til gjengjeld flink til å sende bilder. Av unger som spiser is, oss ute på tur, eller kjolen jeg tenker å kjøpe. Han sender korte meldinger i retur- et smilefjes og “love you”  som bekrefter at han liker det han ser.

Det kommer et og annet gullkorn også. Gode meldinger om hvor glad vi er for å være sammen. Men vi får aldri lagret disse like varsomt som de gamle kjærlighetsbrevene ble. Den dagen mobilen byttes ut med en ny, blir gode minner liggende igjen på en gammel telefon.

Selv skvatt jeg til forleden. Mobilen varslet ny sms, og jeg oppdaget en melding hvor avsender var “Drømmemannen.” Hvem var det?

 Jeg leste videre, og så fort at meldingen handlet om å kjøpe bleier og våtservietter. Det var da jeg forsto hvorfor storebror på 12 år gliste da han kvelden før hadde fiklet med mammas mobil, gutten hadde jo gitt min kjære mann et nytt navn.

Selvsagt ble navnet stående.  Selv de sureste meldinger blir litt mer spennende når de kommer fra “drømmemannen”

Om du ikke allerede har tatt frem mobilen, så send en hyggelig hilsen til en der hjemme likevel. Fortjent eller ikke? Følelsen er uansett god når den kommer frem.

La kjærlighetsbrevene leve litt til!